Krystallografi i korte trekk
Noen få sider som setter det Laue gjør, inn i en sammenheng. Her ser du hva en krystall er, og hvordan man beskriver symmetrien dens. Deretter ser du hvordan diffraksjon gjør den synlig, og hvilke trinn som fører fra en ukjent prøve til posisjonene til atomene i den.
En krystall: et gitter og et motiv
En krystall er et arrangement av atomer som gjentar seg helt likt i rommets tre retninger. Man beskriver den i to deler.
- Gitteret er mengden av translasjonene som lar krystallen være uendret. Det er punkter, uten atomer.
- Motivet er gruppen av atomer som plasseres i hvert gitterpunkt.
Man oppsummerer ofte: krystall = gitter + motiv. Tre vektorer a, b, c utspenner gitteret, og parallellepipedet de danner, er enhetscellen. De seks parameterne dens (a, b, c, α, β, γ) og atomenes koordinater, uttrykt som brøkdeler av disse vektorene, er nok til å beskrive hele krystallen.
Det finnes to slags celler:
- en primitiv celle inneholder bare ett gitterpunkt;
- en konvensjonell celle er noen ganger større, men kantene følger symmetrien. Den flatesentrerte kubiske cellen til steinsalt inneholder fire gitterpunkter.
I planet er idéen den samme med to vektorer: et tapet, et flisgulv eller et stoff er «todimensjonale krystaller».


Formlene
Et gitterpunkt, og et vilkårlig punkt i brøkkoordinater:
Den metriske tensoren inneholder de seks celleparameterne; den gir avstander, vinkler og volum:
Symmetrien, trinn for trinn
Periodisiteten begrenser de mulige symmetriene sterkt. Et gitter kan bare ha rotasjonsakser av orden 1, 2, 3, 4 eller 6: dette er den krystallografiske restriksjonen. En regulær flislegging med femkanter er umulig, akkurat som en krystall med femtallig symmetri. Man ordner derfor symmetriene i trinn, der hvert trinn bygger på det forrige.
- Punktgruppen samler rotasjonene, speilingene og inversjonen som holder et punkt fast. Den forteller hvordan krystallen ser ut på avstand, uten at man ser atomene: formen på flatene, anisotropien i egenskapene. Det finnes 32 av dem. Man tegner dem i stereografisk projeksjon og fordeler dem på 7 krystallsystemer, fra det trikline til det kubiske.
- Bravais-gitrene er de 14 måtene å ordne gitterpunkter i rommet på: primitivt (P), romsentrert (I), flatesentrert (F), basesentrert (A, B eller C), romboedrisk (R).
- Romgruppen forener de to. Den legger til operasjoner som ikke har noen motsvarighet blant punktoperasjonene: skrueaksene (en rotasjon fulgt av en brøkdel av en translasjon, som 21 eller 42) og glidespeilplanene (en speiling fulgt av en halv translasjon). Det finnes 230 romgrupper og, i planet, 17 plangrupper. Hermann–Mauguin-symbolet deres, som
Fm-3mellerP2_1/c, angir gittertypen og deretter symmetrielementene langs hovedretningene. - Wyckoff-posisjonene deler cellens punkter inn etter den lokale symmetrien. Et atom som ligger på et symmetrielement, har færre kopier i cellen enn et atom i en generell posisjon. Produktet av multiplisiteten og ordenen til posisjonssymmetrien er konstant. Dette er språket i strukturbeskrivelser: «Na på 4a, Cl på 4b».
| I planet | I rommet | |
|---|---|---|
| Krystallsystemer | 4 | 7 |
| Punktgrupper | 10 | 32 |
| Bravais-gitre | 5 | 14 |
| Plangrupper, romgrupper | 17 | 230 |
Symmetrien viser seg også i de fysiske egenskapene. Ifølge Neumanns prinsipp har enhver egenskap ved en krystall minst samme symmetri som punktgruppen. En kubisk krystall er derfor optisk isotrop. Piezoelektrisitet krever derimot at det ikke finnes noe symmetrisenter.

I Laue går verkstedet Flislegging gjennom de 17 plangruppene og de 7 frisegruppene. Verkstedet Krystall går gjennom de 230 romgruppene, med Wyckoff-posisjonene, symmetrielementene i cellen og stereogrammene.
Formlene
En symmetrioperasjon i Seitz-notasjon: en lineær del og en translasjon (en brøkdel for en skrueakse eller et glidespeilplan):
Den krystallografiske restriksjonen: i en gitterbasis er en heltallsmatrise, og dermed er også sporet et heltall. For en rotasjon med vinkelen :
En Wyckoff-posisjon: multiplisiteten (i den konvensjonelle cellen), ordenen til posisjonssymmetrien , ordenen til punktgruppen og antall gitterpunkter i cellen (1 for P, 2 for I og C, 4 for F):
Å se atomene: diffraksjon
Avstandene mellom atomer, i størrelsesorden én ångström (10−10 m), er altfor små for et lysmikroskop. Man belyser derfor krystallen med en bølge med sammenlignbar bølgelengde: røntgenstråling, nøytroner eller elektroner. Hvert atom sprer litt av bølgen. Fordi krystallen er periodisk, legges disse bølgene bare sammen i bestemte retninger, der de danner skarpe flekker, refleksjonene. Max von Laue observerte dette i 1912; William Lawrence Bragg formulerte loven året etter.
- Hvor krystallen diffrakterer: Braggs lov. Man kan se krystallen som familier av parallelle gitterplan, angitt med Miller-indeksene sine (h k l) og med innbyrdes avstand dhkl. En familie reflekterer bølgen når 2 d sin θ = n λ. Hver refleksjon svarer til et punkt i det resiproke gitteret, i avstand 1/d fra origo: geometrien i diffraksjonsmønsteret gir altså cellen.
- Med hvilken intensitet: strukturfaktoren. Intensiteten til hver refleksjon avhenger av posisjonen og typen til atomene i cellen, gjennom strukturfaktoren Fhkl. Det er den som forteller om motivet.
- De systematiske utslukningene. Visse refleksjoner er null uansett hvilke atomer det er. Et sentrert gitter slukker hele familier, en skrueakse eller et glidespeilplan slukker andre. Disse fraværene avslører gittertypen og en del av romgruppen.
- Laue-klassen. Diffraksjonsmønsteret er alltid sentrosymmetrisk (dette er Friedels lov): det viser symmetrien til punktgruppen utvidet med et senter, altså dens Laue-klasse.

I Laue beregnes diffraksjonen fra en flislegging, en kvasikrystall eller en krystall ved hver endring. Du ser de tillatte refleksjonene, dem gruppen slukker, og årsaken til hver utslukning.
Formlene
Det resiproke gitteret (krystallografenes konvensjon, uten ) og avstanden mellom plan:
Braggs lov og dens ekvivalent, Laue-betingelsen (Ewald-kulen, ):
Strukturfaktoren, en sum over atomene i cellen (spredningsfaktor , Debye–Waller-faktor ), og intensiteten:
En utslukning: et F-gitter plasserer et atom i og i , , , og dermed
Friedels lov (uten anomal spredning): , altså .
Sondene og metodene
Tre sonder utfyller hverandre:
- røntgenstråling, som spres av elektronene: metoden i alle laboratorier, med et røntgenrør eller en synkrotron;
- nøytroner, som spres av atomkjernene. De ser lette atomer som hydrogen, skiller naboer i periodesystemet fra hverandre og avslører magnetisk orden; de krever en reaktor eller en spallasjonskilde;
- elektroner, som vekselvirker så sterkt at en nanokrystall er nok, i et elektronmikroskop.
Prøven bestemmer deretter metoden:
- Enkrystall. Laue-metoden belyser en stillestående krystall med hvitt lys: opptaket viser symmetrien og brukes til å orientere krystallen. Et moderne diffraktometer dreier krystallen i en monokromatisk stråle og måler tusenvis av refleksjoner, én om gangen: det er hovedveien til en fullstendig struktur.
- Pulver. Tusenvis av tilfeldig orienterte krystallitter gir for hver familie av plan en diffraksjonskjegle. Debye–Scherrer-filmen viser den som buer; et diffraktometer bretter den ut til et diffraktogram med intensiteten som funksjon av 2θ. Diffraktogrammet er fingeravtrykket til en fase. Posisjonen til linjene gir cellen, intensiteten gir innholdet i cellen, bredden gir størrelsen på krystallittene (Scherrer-formelen).

Å lese et Laue-diagram. Hver flekk kommer fra en familie av plan som har plukket ut Bragg-bølgelengden fra den hvite strålen. Planene virker som et speil: normalen deres er halveringslinjen for vinkelen mellom strålen og linjen fra krystallen til flekken. Fra flekkens plassering på filmen og filmens avstand får man altså retningen til normalen, og deretter indeksene (h k l) ved å projisere den på cellens akser. Bølgelengden til hver flekk forblir ukjent: diagrammet gir krystallens orientering og Laue-klassen, men ikke planavstandene. I Laue følger Laue-diagrammet visningen i verkstedet Krystall, og peker man på en flekk, vises indeksene.
![Tre Laue-diagrammer: steinsalt langs [001] i transmisjon, kvarts langs c, steinsalt i tilbakerefleks](../../../img/laue-pattern.jpg)
Formlene
Bølgelengden til et nøytron med hastighet , og til et elektron akselerert av spenningen (med den relativistiske korreksjonen):
Scherrer-formelen: størrelsen på krystallittene, ut fra halvverdibredden til en linje (i radianer, med den instrumentelle breddingen trukket fra; ):
Fra måling til struktur
Fra en ukjent prøve til listen over atomposisjoner består arbeidsgangen av fire trinn.
- Identifisere. Man sammenligner pulverdiffraktogrammet med en database over kjente faser. Det kan være strukturdatabaser som den frie Crystallography Open Database, eller diffraktogramdatabaser som PDF-filen til ICDD. Som oftest er stoffet allerede kjent, og analysen stopper der.
- Indeksere. Ellers leter man etter cellen som gir alle linjene indekser (h k l). For en kubisk celle er det nok å se at verdiene 1/d² forholder seg som heltallene h² + k² + l². Utslukningene gir deretter de forenlige romgruppene.
- Løse. Målingen gir intensiteten til refleksjonene, |F|², men ikke fasen. Uten fase kan man ikke gjenskape elektrontettheten: dette er faseproblemet. Man omgår det på flere måter:
- Patterson-funksjonen, som klarer seg uten faser og viser vektorene mellom atomer;
- de direkte metodene, som gjetter fasene ut fra statistiske sammenhenger (Nobelprisen 1985);
- charge flipping, som veksler mellom det reelle rommet og det resiproke rommet.
- Forfine og validere. Man tilpasser modellen til målingene med minste kvadraters metode: posisjoner, termisk bevegelse og, for pulver, hele profilen til diffraktogrammet (Rietveld-metoden). Samsvarsfaktorer som R og χ² forteller om modellen er god.
I Laue beregner verkstedet Krystall pulverdiffraktogrammet til en struktur, med eller uten de virkelige atomene. Det leser inn en reell måling og forfiner den (celle, nullpunkt, linjeprofil, bakgrunn). Det indekserer en ukjent måling og foreslår de forenlige gruppene. Fouriersyntesen for flislegginger viser også faseproblemet: med de virkelige fasene kommer motivet tilbake; med tilfeldige faser forsvinner det.
Formlene
Elektrontettheten er Fourier-transformen av strukturfaktorene, som hver har en modulus og en fase ; målingen gir bare modulusen:
Patterson-funksjonen klarer seg uten faser; toppene ligger ved vektorene mellom atomer:
Rietveld-forfiningen minimerer det vektede avviket mellom det målte diffraktogrammet og det beregnede , punkt for punkt; resultatet bedømmes med og ( punkter, parametere):
Vil du vite mer
- International Tables for Crystallography, bind A, standardverket for plangrupper og romgrupper.
- De pedagogiske heftene fra IUCr, korte og gratis.
- Bilbao Crystallographic Server, for gruppene, undergruppene deres og Wyckoff-posisjonene.
- Crystallography Open Database, hundretusener av strukturer i CIF som Laue kan åpne.
For praksis beskriver veiledningen hvert verksted, og eksemplene åpnes i Laue med ett klikk.